Denne bloggposten vil bli oppdatert med nve sider hvis/når de blir ferdige.

Det første problemet er hvordan man skal forholde seg til mindreårige som kommer til Norge uten å ha “rett” til opphold. Amelie er ikke den første som har kommet til Norge med foreldrene som mindreårig og derfor skal ut etter et lengre “ulovlig” opphold. I disse sakene er gjeldende praksis at “ulovlig opphold ikke skal være grunnlg for lovlig opphold”. Problemet med dette argumentet er at de som er barn når de kommer hit ikke kan anses som “lovbrytere” på grunn av foreldrenes handlinger. Det kan ikke forventes at mindreårige skal forlate foreldrene for å reise tilbake til hjemlandet. (Mindreårige som kommer alene er en litt annen problemstilling, og jeg kjenner ikke gjeldende praksis på dette området) Dermed vil mange i denne situasjonen få en “spesiell tilknytning til riket” ved å lære norsk, få norske venner og gå på norsk skole. (Ved å bruke ordet “norsk” tre ganger i samme setning har jeg mant frem et bilde av Siv Jensen i hodet mitt.)

Men hva når innvandreren blir myndig? Amelie-saken kan være en nyttig illustrasjon her. Jeg har ikke lest boka hennes (det får da være grenser), men jeg har fått med meg hovedtrekkene i saken fra nettavisene. Amelie forlot Nord-Ossetia med foreldrene som 12-åring og kom til Norge noen år senere etter opphold i Moskva og Finland. Skal man følge mitt tidligere resonnement (og være ganske streng) kan man “forvente” at hun dro tilbake da hun ble 18 (eller etter videregående hvis man er en hippie-liberaler-kommunist). Så da hun fylte 18 hadde hun ikke vært i Nord-Ossetia på seks år, hadde foreldre og venner i Norge og hadde muligheten til å fortsette utdanningen sin her. Skulle hun fulgt loven hadde hun reist tilbake. Spørsmålet er da: Hvem i helvete ville ha gjort det?

Dette er også noe av grunnen til at jeg ikke deler Frp og Ap (+ mange andre) sin indignasjon over de som oppholder seg her ULOVLIG (med harme i stemmen) og “lykkejegerne” (med enda mer harme i stemmen). For mange er fordelene og mulighetene ved å bli i landet uten oppholdstillatelse mye større enn ved å returnere. Og for mange er mulighetene i hjemlandet temmelig dårlige. Riktignok er ikke hensikten med asylinstituttet at folk skal slippe å bo på skikkelig kjipe steder, så det å utvise og sende ut folk uten beskyttelsesbehov er greit, men at man skal bli så jævlig forbanna fordi andre forsøker å “snike” til seg litt av de godene vi nordmenn tar for gitt har jeg veldig lite forståelse for. Forskjellen i levestandard mellom Norge og veldig mange andre land er rett og slett så stor at jeg godt kan forstå mange av de såkalte lykkejegerne.

Dette betyr selvsagt ikke at jeg aksepterer kriminalitet begått av “ulovlige” innvandrere (eller noen andre). Men jeg mener at man bør skille mellom ulovligheter som er ulovlige på grunn av en persons status som “ulovlig” og handlinger som ville vært kriminelle uansett hvem som begikk dem. Dermed blir det, i en del tilfeller, feil å bruke arbeid og utdanning som argumenter for utsending av en asylsøker. Per-Willy Amundsen bruker for eksempel Amelies “ulovlige” utdanning som argument mot henne når han får kontroll over et ellers heftig anfall av Krekar-tourettes her. Det at hun har valgt det beste av en del dårlige alternativer bør ikke brukes mot henne. Dermed er vi inne på det som handler om signaler og insentiver.

I Amelie-saken vil ikke myndighetene signalisere at man kan snike seg til opphold i Norge gjennom å oppholde seg ulovlig her, lære norsk, ta utdannelse og jobbe for så å stå åpent fram og være ærlig om sin forhistorie. Dette kunne jo føre til en strøm av folk som kom hit og tok utdannelse og jobbet (og noen av dem kunne jo være muslimer). Problemet her, gitt at vi ikke skal gi noe generelt amnesti etter et langt ulovlig opphold, er at vi da er tvunget til å signalisere til alle som oppholder seg ulovlig i Norge at de for all del må holde seg skjult. Dette fører også til flere problemer. Skal man leve skjult for myndighetene knyttes det en risiko til arbeid og utdanning. Det å livnære seg som kriminell blir med andre ord mer attraktivt. Manglende helsetjenester er også et åpenbart eksempel på noe som kan bli et stort problem her.

Generelt virker det som myndighetene, for enhver pris, ønsker å gjøre tilværelsen som “ulovlig” værre enn alternativet. Dette er i og for seg rasjonelt hvis man antar at alle som oppholder seg ulovlig i Norge vurdrer situasjonen slik norske myndigheter gjør. Gitt at det man vil sende asylsøkere tilbake til er akseptabelt i forhold til menneskerettigheter, er norske myndigheter strengt talt ikke forpliktet til å gi dem flere rettigheter. Dette er et resonnement som fungerer greit hvis man ikke tar hensyn til virkeligheten. En innvending er at vurderingen til den enkelte asylsøker ofte vil skille seg betraktelig fra myndighetenes vurdering. Mange er selvsagt livredde selv om UDI mener risikoen ved retur er akseptabel. Andre vil igjen foretrekke en situasjon i Norge, som vi som samfunn ikke kan akseptere, framfor den situasjonen UDI vurderer som akseptabel i hjemlandet. Myndighetene kan altså hindre en del innvandring de ikke ønsker, men de kan ikke opptre så brutalt at ingen vil foretrekke å leve som “ulovlig ” i Norge.

Mynighetenes brutalitet ser vi også i flere enkeltsaker som trekkes frem i media. Et av politikernes favorittargumenter er nettopp at vi skal se bort fra enkeltsaker. (De fungerer bedre i andre politiske spørsmål.)  Enkeltsakene kan imidlertid belyse et viktig spørsmål: Hvor langt er vi villige til å gå overfor enkeltindivider for å håndheve reglene? Når det gjelder vanlige straffbare forhold er det enklere. Strafferammene er fastsatt og retten vurderer enkeltsakene. Når det gjelder ulovlig opphold vil både lovbruddets karakter og konsekvensene av utsendelse fra sak til sak bli svært forskjellige. Man får saker der det isolert sett finnes gode grunner til å sende folk ut (Mullah Cracker) og saker der utvisningen forklares med hensyn til systemet (Maria Amelie, kosovoserberne fra Vadsø m. fl.). Når det gjelder den siste gruppen griper myndighetene inn i enkeltpersoners liv kun for å få andre til å oppføre seg slik myndighetene ønsker. Her må det være grenser for hva staten kan utsette enkeltindivider for.

Avslutningsvis vil jeg si at min vurdering, muligens basert på et manglende faktagrunnlag, er at utvisningen av Maria Amelie er feil. Det at hun kom hit som barn etter evgjørelser tatt av foreldrene er her det viktigste argumentet. Det at hun har lært norsk, tatt en utdannelse og er ærlig om sin fortid burde hun heller ikke straffes for.

PS. Jeg har her forsøkt å gi noen generelle betraktninger om innvandring med den mest aktuelle saken som ramme. De 18000 andre blogginnleggene jeg burde skrive vil derfor bli noe kortere.

- Som alle debatter om Israel og Palestina, blir denne diskusjonen også bråkete og uoversiktlig. I tillegg blir det fort et spørsmål om man er for eller imot en total boikott. Dette gir motstanderne en del gode argumenter (som også kan brukes av de som ikke vil ha en endret israelsk politikk). En fullstendig isolasjon (både økonomisk, kulturell, diplomatisk etc.) vil oppfattes som urettferdig og det vil være enkelt for den israelske høyresiden å bruke dette til sin fordel. Det å opprettholde en dialog samtidig som man bruker økonomiske virkemidler kan gi mye bedre resultater enn total isolasjon.

- Total boikott blir også problematisk i forhold til “Mange andre er verre”-argumentet. Når debatten dreier seg om en total boikott blir det ofte brukt argumenter om at andre stater er “verre” og at man dermed også må boikotte disse eller la være å bruke økonomiske virkemidler overfor Israel. Her finnes det en del innvendinger:

1. Man sammenligner ofte Isarels behndling av egne innbyggere med andre staters behandling av egne innbyggere. Men målet med sanksjoner mot Israel vil være at de respekterer palestinernes rettigheter. Det vil være enkelt å vise hva man vil oppnå med en boikott og hva Israel kan gjøre for å slippe sanksjoner.

2. Sanksjoner kan rette seg direkte mot okkupasjonen. Man kan boikotte varer produsert på okkupert land, trekke tilbake investeringer i selskaper som bygger ulovlige bosettinger og så videre. Det vil ofte være vanskeligere (men ikke alltid umulig) å rette sanksjoner direkte mot menneskerettsbrudd i andre stater.

3. Økonomiske forhold spiller også inn i vurderingen om sanksjoner vil være riktige og effektive. Flere av landene som er “verre” er også fattigere enn Israel. I tillegg kan det virke som del diktatorer er fullstendig uinteresserte i innbyggernes økonomiske velstand. En generell boikott blir da både mer skadelig og mindre effektiv.

4. Man bruker sanksjoner overfor mange andre land enn Israel. Sanksjoner er et lovlig virkemiddel som brukes overfor flere land for å forsøke å endre en politikk som ikke er akseptabel.

Man kan altså ikke rangere alle land fra “best” til “verst” og eventuelt boikotte de som havner under en bestemt grense. Hvilke tiltak som skal brukes mot en uakseptabel politikk må vurderes fra sak til sak. Det at et land er demokratisk gir selvsagt ikke myndighetene rett til å bryte internasjonal lov.

På skipet Mavi Marmara
med kurs for Palestina
var farmora og mormora
og masse folk fra Tyrkia
med hjelp til de på Gaza,
men så begynte herjinga

for Israel og haganah
og farao og USA
vil sulte palestinera
så de skal velge fatah.

En morgen landa haganah
på dekk på Mavi Marmara.
Det endte i forferdelse,
fordømmelser og hasbara.

Få slutt på den blokkeringa!
sa farmora og mormora.
-Det går vel bra, sa farao,
-I Rafah åpner sperringa.
Nå er det slutt på moroa
for Israel og USA…

(radbrekking av fritt etter “Farao på ferie” av André Bjerke)

Eivind: Vakkert…

Blant argumentene som ofte brukes mot en boikott er at Israel er et demokrati og en alliert av vesten. Disse argumentene kan også brukes til støtte for sanksjoner. Handelssanksjoner rammer ofte en befolkning som helhet. Dette har vi sett flere eksempler på, først og fremst i Irak, men også senere i de palestinske områdene etter valget i januar 2006 (da vestlige ledere ikke så noe problem med å straffe en sivilbefolkning for å stemme på feil parti). En handelsboikott av Israel vil også ramme befolkningen, men skadene vil ikke være de samme som i, for eksempel, Irak. Israel har en godt utviklet økonomi og sanksjoner kan tilpasses situasjonen for å ikke ramme de som ikke kan anses som ansvarlige for regjeringens politikk. Begrensede sanksjoner som er til irritasjon for viktige velgergrupper kan likevel være et nyttig middel for å presse israelske myndigheter til å endre politikk.

Det at Israel er en alliert og venn av vesten bør heller ikke brukes som et argument mot sanksjoner. Det burde ikke være nødvendig å påpeke at vennskap ikke betyr at man lar hverandre utsette andre for overgrep og ødelegge for seg selv samtidig. Et annet poeng er at sanksjoner har vist seg å være mer effektive overfor land som anses som allierte enn overfor motstandere. En fiende, som forventer konflikter i fremtiden, vil ha mer å tape på å gi etter for sanksjoner enn det en alliert vil. Et viktig spørsmål blir nå om Israel vil anse europeiske stater som ”fiender” dersom de forsøker å påvirke Israels politikk med mer enn noe halvhjertede krav om ”tilbakeholdenhet fra begge parter”. Israelske politikere vil også ha noe å vinne på å framstå som sterke ledere som ikke lar seg presse av europeiske makter. Sanksjoner som ses på som svært urettferdige av israelske velgere vil derfor kunne styrke ekstremistiske og nasjonalistiske krefter i Israel.

Det at vesteuropeiske stater kan ses på som fiender av Israel virker kanskje absurd i Europa. Europeiske ledere har vært klare på at Israel har rett til å eksistere og at rakettangrep og andre voldelige aksjoner fra palestinsk side er uakseptable. Likevel anklages flere europeiske land for å være både fiendtlige mot Israel og for å være unnfallende i møte med en økende antisemittisme. Synet på forholdet mellom Israel og Europa er altså mer positivt blant europeere enn det er blant israelere. For å drøfte virkningen av sanksjoner bør vi ha det israelske synet som utgangspunkt, ettersom det er Israel vi ønsker å påvirke. Dette vil si at sanksjoner (og andre former for press) vil være mindre virkningsfulle enn det kan se ut som fra et europeisk perspektiv. For å få en større effekt av sanksjoner er det derfor viktig å understreke at sanksjonene er en reaksjon på en uønsket politikk og ikke et resultat av antisemittisme eller fiendtlighet mot Israel som nasjon. Bevisst provoserende retorikk, som for eksempel sammenligninger mellom Israel og nazi-Tyskland, vil i denne sammenhengen virke mot sin hensikt. Vi ser her også en ekstra grunn til å tydeliggjøre at reell antisemittisme på ingen måte kan aksepteres eller unnskyldes.

Motstandere av en boikott argumenterer ofte med at andre land i regionen er skyldige i verre menneskerettighetsbrudd enn Israel. Dette er heller ingen unnskylding for å gi Israel frie tøyler i kampen mot palestinerne. Inkonsekvent bruk av sanksjoner kan ikke føre til annet enn at de som utsettes for dem føler seg mer urettferdig behandlet og dermed at de har større motivasjon for å motstå dem. Vestige stormakter har lenge vist at de er villige til å straffe andre stater i regionen samtidig som Israels okkupasjon og krigføring ikke får konsekvenser. Sanksjoner mot Israel kan faktisk styrke vestens krav om en bedret menneskerettighetssituasjon i islamske stater eller kampen mot spredning av kjernefysiske våpen. Statenes politikk, og ikke spørsmålet om allianser med vesten, må være avgjørende for verdens behandling av dem. I denne sammenhengen er det viktig å påpeke at økt press på Israel ikke er det samme som støtte til landets fiender. Det vil derfor være en utfordring å bruke sanksjoner mot Israel samtidig som man øker dialogen med stater som Iran og Syria – og organisasjoner som Hamas.

Et annet problem i forhold til bruk av økonomiske virkemidler mot Israel er tidsperspektivet. Aksjoner av den typen vi nå ser i Gaza kan uansett ikke vare lenge og det tar tid før befolkning og myndigheter merker virkningene av sanksjoner. Israelske myndigheter vil med andre ord føle seg presset til å avslutte operasjonene lenge før eventuelle sanksjoner ville ha hatt en virkning. Sanksjoner vil derfor være mer effektive i forhold til å håndheve FN-resolusjoner og andre internasjonale avtaler. I en slik forbindelse vil også kravene til staten som utsettes for sanksjoner være klare, noe som også er viktig for at de skal ha en innvirkning på statens politikk.

Ved bruk av sanksjoner mot Israel står man altså overfor flere av de samme utfordringene som vi har sett i forbindelse med sanksjoner mot andre stater. Likevel kan sanksjoner være et viktig virkemiddel dersom man ønsker å se en endret israelsk politikk. Israelske ledere står ikke like fritt som ledere i mindre demokratiske stater når det gjelder å omgå og motsette seg sanksjoner. I tillegg har Israel mindre å tape på å rette seg etter internasjonale krav. Hovedutfordringen vil være å straffe Israel uten å framstille landet som en fiende. Dessverre ser vi alt for ofte at sanksjoner følges av en aggressiv retorikk som øker nytten av å motstå dem.

– En imam som er blitt skiftet bleie på av norske førskolelærere, hatt kroppsøving sammen med jenter og studert islam i et akademisk miljø vil være bedre egnet til å gi råd til unge norske muslimer enn hva dagens imamer er, sier Lien.

Jeg vet ikke helt hva jeg mener om saken ettersom jeg har veldig rare bilder i hodet mitt akkurat nå.

VG avslører kriminell virksomhet...

(13) History. The student understands the impact of major events associated with the Cold War and independence movements. The student is expected to:

…

(F) explain how Arab rejection of the State of Israel has led to ongoing conflict.

Det mest kontroversielle er imidlertid endringen av begrepet “slave trade”, som nå blir til “Atlantic triangular trade”. Her har minerva/Monitcello Society rett i at Aftenposten-artikkelen er misvisende ettersom ordet “slaveri” fremdeles er i læreplanen. Dette går også klart frem av artikkelen i The Independent. Likevel blir det i drøyeste laget å omtale Aftenpostens journalist som en konspirerende “latsabb” (“skittent forsøk … på å så tvil om skolstyrets kompetanse” , “Blank, forbannet løgn” etc.). Læreplanen bærer klart preg av at styret har et flertall av konservative, og det finnes flere kilder som viser at det er en reell diskusjon rundt denne saken.

Diskusjonen også omtalt i The New York Times, som også har funnet opp et nytt begrep denne uken. En ikke-muslim som dreper to politimenn med en AK-47 er ikke en “terrorist” men en person med “antigovernment wievs”. Nå har jeg kommet til det som skulle bli den viktigste delen av blogginnlegget, nemlig nye, gøyale eufemismer som jeg har funnet på selv, men det tok for lang tid å skrive innledningen, så jeg får ta det senere…